Bæsing og andre sverd fra vikingtiden

Utsnitt av Olavantemensale (BrM.01165). Bildet viser Olavs død på Stiklestad. Olav har slengt fra seg sverdet Bæsing, og overgitt seg sin skjebne til Gud.                                                                                                  Kopi henger i Olavskapellet på Borgarsyssel Museum. Originalen står i Olavskapellet i Nidarosdomen.
Utsnitt av Olavantemensale (BrM.01165). Bildet viser Olavs død på Stiklestad. Olav har slengt fra seg sverdet Bæsing, og overgitt seg sin skjebne til Gud. Kopi henger i Olavskapellet på Borgarsyssel Museum. Originalen står i Olavskapellet i Nidarosdomen.

Av: Siw Nordgård. Cand.philol. arkeologi. 

Olavsdagene står igjen for tur, og i år uten spelet ”Sverdet” som i mange år har blitt oppført på Borgarsyssel Museum. Sverdet var viktig i vikingtiden, det var gjerne det flotteste våpnet man hadde. I ”Sverdet” er det Olavs sverd Bæsing som omtales, men hva var egentlig historien til sverdet Bæsing? Og hvordan var sverdene i vikingtiden?

Bæsing var Olav Haraldssons sverd, han fikk det da han var 8 år gammel og han brukte det under hele hans viking- og senere kristningsperiode. På Stiklestad fikk Olav i følge sagaen, først et hugg rett over kneet, hugget var ikke dødelig, og Olav lente seg bakover med ryggen mot en stein. Han kaster så fra seg sverdet, og dette er øyeblikket da Olav fraskriver seg all hedendom, og hengir seg til Gud. Det er altså dette øyeblikket som gjør ham til martyr.

Bæsings historie[i]

Men tilbake til Bæsing. Navnet skal bety ”sønn av fredløs mor”, og det skal ha blitt laget til Olav Geirstad-Alv[ii] ( han levde trolig første halvdel av 800-tallet). Det ble laget av dverger som var ansett som de aller beste smedene. Dvergene var også trolldomskyndig, og de skal ha lagt trolldom i sverdet. Olav Geirstad-Alv døde av fotverk, skriver Snorre, og han fikk Bæsing med seg i gravhagen. Litt over hundre år senere ligger Åsta, Olav Haraldssons mor, i barsel, men det oppstår problemer, og fødselen drar ut. Samtidig drømmer Rane (Olavs fosterfar) at han får besøk av Olav Geirstad-Alv. Olav forteller at Rane skal åpne hans egen gravhaug for å hente ut et belte, en armring og et sverd, dette skal han bringe til Åsta. Dette skal den nyfødte får, men han må også videreføre navnet Olav til den nyfødte. Rane gjør som han får beskjed om. Han bryter seg inn i gravhaugen, henter ut sverd, armring og belte. Så drar han til Åsta, legger beltet om magen hennes, og barnet blir født. Han får navnet Olav etter Olav Geristad-Alv.

Da Olav er 8 år ser han en dag noe som blinker nede i en kiste hvor hans mor holder på i. Han spør hva det er, og får til svar at det er Bæsing, hans sverd, gitt til ham av Rane. Olav vil umiddelbart ha sverdet, og hans mor gir ham det. Stefaren, Sigurd Syr, er lite begeistret over at Olav går rundt med sverdet da det er rikt prydet med gull, og Olav trekker det etter gulvet i hallen. Sigurd ber Olav om å legge vekk sverdet. Olav tier. Tre ganger ber Sigurd Olav legge bort sverdet. Den tredje gangen trekker Olav sverdet, legger sliren under kappen til Rane, sin fosterfar, retter bladet mot Sigurd og holder selv om håndtaket og sier; ”Jeg er ikke gammel nok til å hindre at du tvinger Bæsing fra meg. Men jeg gir det ikke til noen hvis jeg ikke får beholde sliren og håndtaket”. Da sa Sigurd; ”Ta du selv vare på sverdet ditt”.

Da Olav var 12 år dro han og Rane ut i viking – Bæsing var selvsagt med. Det neste vi får vite om sverdet er at Olav gir det et nytt navn: Neite. Det skjer når Olav er i Frankrike eller Spania, en dag da skipene gjør strandhugg, drar Olav innover i landet på egen hånd. Han rir til han kommer til en åpning i skogen, der hører han et voldsomt leven, og en stor galte kommer imot ham. Det er mange menn sammen med galten, og galten går til angrep. Olav hugger av suten og galten skriker voldsomt. Siden kalte Olav sverdet Neite, for han mente det var bedre enn andre sverd, fordi det var skarpere. (hneite betyr ”være bedre enn” på norrønt).

Hva skjedde med Bæsing/Neite etter slaget på Stiklestad?

I Heimskringla forteller Snorre at en av svearne som var med i slaget Stiklestad på Olavs side, tok sverdet med seg hjem. Der gikk sverdet i arv fra far til sønn, og hver fikk høre historien om Olav den Helliges sverd; Neite. En av arvingene ble medlem i Keiser Kirjalaks livvakt, den såkalte Væringhæren. Når væringene skulle sove, lå de med hjelm på hodet, skjold over seg og med sverdet under hodet. Høyre hånd hvilte på sverdhåndtaket, så de raskt var kampklar. En morgen våknet eieren av Neite og oppdaget at sverdet var borte. Han lette og fant sverdet på marken langt fra ham. Han trodde en av kompisene drev gjøn med ham, men alle nektet. Tre netter gjentok dette seg, og man lurte på hva grunnen var. Da fortalte eieren at sverdet hadde tilhørt Olav den Hellige, og det hele endte med at Keiseren kjøpte sverdet for mer enn tre ganger dets verdi i gull. Keiseren hengte Neite over altret i Olavskirken som væringene hadde i Konstantinopel.

Her slutter alle spor etter Bæsing/Neite.

Vikingtidens sverd

Bæsing er og blir et sagasverd. Det har nok aldri eksistert et trolldomssverd laget av trolldomskyndige dverger, men at Olav hadde et flott sverd – det kan vi være rimelig sikre på. Det kan ha vært tatt fra en gravhaug, han kan ha fått det av sin mor, stefar eller andre, eller han kan ha ervervet det ute i viking, det er pr. i dag ikke mulig og si. Men flotte sverd fra vikingtiden er det funnet flere av, både i Norge og ellers i Europa.

I vikingtiden kunne spesielle sverd få navn, og det var smeder og smier som var så flinke at de risset inn sine navn på klingen. Mest kjent er nok Ulfberht sverdene, men også Ingelri og andre er kjent. Smedene hadde en høy status i vikingtiden, og flinke sverdsmeder var spesielt høyt aktet, så det å ha et Ulfbert sverd var et status symbol. Ulfberht sverd kjennes fra en periode på 250 år, så det er ikke fra èn smed, men trolig fra en smie som har drevet over lang tid.

Det er funnet mange importerte sverd i Norge, men det er også smidd sverd lokalt. Det var moter også i vikingtiden, og smeder her til lands tok til seg ”sverdmoter” fra kontinentet.

Det er gjort noen få studier på sverd fra vikingtiden, det mest kjente er Jan Petersens ”De Norske vikingesverd” fra 1919. Han laget en oversikt og delte alle sverd inn i typer, og det er hans typologi som fremdeles brukes på sverdfunn i dag. Petersen brukte sverdhåndtakene til sin typologi, da de er så forskjellige at differensiering lar seg gjøre. Det er senere laget en typologi på sverdklinger av Geibig. Sverdene i vikingtiden kunne være både enegget og tveegget, 76,5%  av Petersens materiale er tveegget. Tveegget er mest utbredt, spesielt på Østlandet, mens på Vestlandet er det noenlunde lik fordeling.

Sverdene i vikingtiden kunne være utrolig flotte, med sølv- og gulldekor, de kunne ha ornering, være mønstersmidd og ha innskrifter enten av latinske bokstaver (som de før nevnte Ulfberht sverdene) eller geometriske figurer. Det er et rikt materiale, og å gi en innføring her er ikke mulig. Men for alle som er interessert i å lære mer om vikingstidens sverd, kan jeg anbefale følgende litteratur:

Jan Petersen, De Norske Vikingesverd. 1919.

Ian Peirce, Swords of the viking age. 2002.

Bergliot Solberg, Jernalderen I Norge. 2000.

Man kan også gå inn på nettsiden: www.unimus.no/arkeologi/forskning/sok.php for å søke på sverd funnet i Norge.

For å lese mer om Bæsing/Neite:

Snorre Sturlason, Heimskringla, Store saga om Hellig Olav. Den Legendariske saga.

Flateybok, Islands skrift fra midelalderen.

Vera Henriksen, Hellig Olav. 1985.


[i]

Fortellingene om Bæsing, Olavs fødsel, navnebytte fra Bæring til Neite er hentet fra Snorre Sturlassons, Den Legendariske saga, og Vera Henriksen, Hellig Olav (1985).

[ii]

Det har blitt foreslått at det var Olav Geirstad-Alv som ble begravet i Gokstadskipet. Det var det ikke. Olav Geirstad-Alv døde flere år før Gokstadskipet ble haugsatt. Olav led av fotverk og døde av det. Mannen i Gokstadskipet døde i et slag. Per Holck har gjennomgått alt beinmaterialet på nytt, og artikkelen kan leses i Michael. The Norwegian Medical Society. Kopi henger i Olavskapellet på Borgarsyssel Museum. Originalen står i Olavskapellet i Nidarosdomen.

Forfatter: Espen Nordenhaug

Ansatt som nettutvikler i Østfoldmuseene