skip to Main Content

Juleforberedelser og tradisjoner: fjøsnissen

Kanskje bor det en fjøsnisse her på Borgarsyssel Museum? Foto: Hilde Marthinsen

Kanskje bor det en fjøsnisse her på Borgarsyssel Museum? Foto: Hilde Marthinsen

Juleforberedelser før i tiden

Vi har valgt ut fem tradisjonelle juleforberedelser slik som de ble gjort før i tiden som vi vil fortelle om her på arkiv.ostfoldmuseene.no i tiden frem mot jul. Ja for selv om mange av de tradisjonelle juleforberedelsene nok er beholdt, er det nok litt enklere i dag enn det var før.

Fjøsnissen ->>

Juleved ->>

Lucia og Lussi ->>

Ølbrygging ->>

Slakting ->>

I tiden frem mot jul vil vi fortelle om fem ulike forberedelser og tradisjoner knyttet til jul og hvordan dette ble gjort før i tiden. Dagens tema er fjøsnissen.

Før i tiden var det helt vanlig å tro på nissen, eller rettere sagt fjøsnissen. Han bodde på gården og var også dens beskytter. Ifølge “Den store Nisseboken” så fjøsnissen slik ut: Han var ca. 30 cm, lang inkludert lue. Han hadde grå eller blå jakke og brune eller grønne bukser. Skoene var laget av bark eller skinn, og på hodet hadde han en rød lue. Han hadde langt, hvitt skjegg. Nissen kunne bli mange hundre år og levde rundt folk hele tiden. Han var rask som en loppe, lur som en rev, hadde syv manns styrke og en luktesans som var nitten ganger sterkere enn menneskenes.

Følgende historie er hentet fra Idd utenfor Halden:

«En budeie ved navn Frida bodde på Øvre Holm og arbeidet på Store Holm. Ved St. Hans tid, midt på 1950-tallet, var em arbeidsmann en tur oppe i skogen for å se til noe tømmer. Det var tordenvær, og Frida sto i fjøsdøra og så ham komme springende til gårds. Sammen med husbonden løp han tilbake til skogen, og litt senere kom legen. Det fortelles at det var doktor Brække. Frida viste ham veien til der de to andre var gått, og etter en stund kom alle tre tilbake. Doktoren bar en bylt under armen. De snakket lavt sammen, og litt etter dro koktoren til byen med bylten. Noen dager senere spurte Frida husbonden hva de hadde funnet. Han var først litt unnvikende, men etter en stund fortalte han at det hadde funnet noe som lignet på “en liten kæll”. Han var ille forbrent fordi han var blitt slått av lynet. Frida forsto med en gang at det var nissen på nabogården de hadde funnet. Ifølge andre kilder skal doktoren ha uttalt følgende da ha fikk se levningene av “kællen”: “Dette er nægu`kke no` menneske!”. Det er senere fortalt at det jordiske / underjordiske levninger ble sendt til Patologisk institutt i Oslo for nærmere undersøkelse. Etter sigende skal nissen fremdeles ligge på sprit der».

Tekst: Mona Beate Vattekar – Østfoldmuseene.

Kilder: «Den store Nisseboken» og Sven G. Eliassen: «Vetter i gammel Østfold-jul»

Espen Nordenhaug

Ansatt som nettutvikler i Østfoldmuseene

Back To Top