skip to Main Content

Nå er det jul igjen, nå er det jul igjen – og da går vi julebukk

I Fredrikstad Museums samling finnes en unik julegeit - den ene av kun to bervarte i Norge. Foto: Øyvind Andersen

I Fredrikstad Museums samling finnes en unik julegeit – den ene av kun to bervarte i Norge. Vi vet ikke opprinnelsessted, men den kom inn til vår samling før 1935. Foto: Øyvind Andersen

”En skulle vøri fire år i romjul`n

 og kjint ei jinte som var nesten fem,

 og begge skulde kledd seg ut med masker

 og kommi julbokk tel et bæssmorhem.”

 – Alf Prøysen

Mange gamle juleskikker lever ennå og vi skal se på en riktig gammel en – nemlig det å gå julebukk. I Fredrikstad Museums samling finnes en unik julegeit – den ene av kun to bevarte i Norge.

Julefesten er egentlig fra førkristen tid og betegnet den store vintersolverv-festen. I hedensk tid hadde man på denne tiden midtvintersblot og feiret solgudens fødsel. Etter kristendommens innføring fikk julefesten et mer nyansert innhold. Snorre forteller at Håkon den gode satte i loven at folk skulle holde jul på samme tid som kristne menn.

Julefeiringen strakk seg over et langt tidsrom. I middelalderen ble den utvidet til tre uker fra Thomasmesse 21.desember til 20.dag jul den 13. januar. I denne perioden skulle det herske en hellig fredstilstand, man skulle ikke arbeide – kun det aller nødvendigste måtte utføres. Primstaven, den evigvarende kalenderstaven, har ulike tegn for julens merkedager. Thomasmesse er avmerket med kors, ringer, piler, krone eller ei tønne. Dette var en merkedag over apostelen Thomas, som var misjonær og led martyrdøden rundt år 67. Den norske tradisjonen knyttet til denne dagen sier at da skulle juleølet brygges. Derfor er dagen også kalt Thomas brygger eller Thomas fulltønne.

God julemat hørte selvfølgelig med. For å sikre fruktbarheten benyttet man årets beste korn når man bakte julekake, og pyntet den med fruktbarhetssymboler. Dyra skulle òg ha godt stell og ekstra fôr. Fuglene måtte en også huske og tradisjonen med å sette opp kornband er noe vi fortsatt holder på. Spådommer og forestillinger var en del av livet og dette med tegntyding og fruktbarhet preger gammel juletradisjon. Skikken med julebukk henger trolig sammen med forestillinger om god avling. Gammel folketro forteller om en mystisk bukk som holdt til ute i naturen. Til jul kom den til gårds for å få mat. Tradisjonen med bukker av halm som julepynt i stua lever fortsatt.

”Å gå julebukk” var et opptog av utkledde, unge gutter. Man sotet fjeset eller opptrådte med masker av påtegnet papp eller tøy, utskåret tre eller skinn. Selve julebukken bar ei maske utformet som hodet på ei geit, slik vår julegeit viser. Den er kledd med skinn, har to horn skåret av tre, øyne og bevegelig rødfarget kjeft. Kjeften beveges ved å dra i ei snor. Over skuldrene bar julebukken en skinnfell og stanga som hodet var festet til var ofte så lang at den også dannet hale.

Beskrivelse av lignende julegeiter finnes bevart fra 1600-tallet, trolig går skikken tilbake til middelalderen. Men vår skikk føyer seg inn i en tradisjon som vi finner paralleller til i hele skandinavia, og på kontinentet som f.eks. i Polen og Østerike.

Når opptoget med julebukkene kom på besøk rundt om i gårdene, skulle de trakteres av julematen og julebrygget. Det utspant seg et lite drama idet julegeita, som ledet opptoget, falt død om. De andre i følget slo på den inntil den reiste seg igjen. Dette illustrerer kornbukkens død og oppstandelse til et nytt og livgivende år.

Skikken med julebukk kan trolig ha flere opphav. Fra middelalderen er vegen kort bakover til de hedenske tradisjonene hvor en vet at dyremasker ble benyttet under ulike seremonier eller feiringer. Da var bukken et symbol på fruktbarhet og kraft. Høyst trolig er tradisjonen med å gå julebukk forankret i disse hedenske skikker, men under tiden er innholdet forandret eller gitt en annen betydning.

Skikken lever fortsatt og er dag ivaretatt av barna som kler seg ut og går rundt i nabolaget i romjula og får med seg litt godterier – kanskje etter å ha sunget en sang.

Tradisjoner forandres og gis nytt innhold, men slik lever gamle skikker videre i nye generasjoner – og julegeita forblir museets aller beste smakebit fra samlingene.

Det er viktig å tradere de gamle skikkene – så oppfordringen til å gå julebukk er herved gitt!

God jul!

Espen Nordenhaug

Ansatt som nettutvikler i Østfoldmuseene

Back To Top