skip to Main Content

Naturen gjennom året – Januar

Fotspor i snøen. Foto: Camilla Bjerk Olsen.

Fotspor i snøen. Foto: Camilla Bjerk Olsen.

Om vinteren ligger gjerne snøen tett i hele landet og januar regnes som den kaldeste måneden i året. Ulike dyr må tilpasse seg både temperatur, vind og snøforhold på ulikt vis. Dyrene reagerer tidlig på værendring, og større dyr oppsøker steder med beskyttelse mot uvær. Mindre dyr graver seg ned i snøen, som har en isolerende evne. Småkryp finner man i det frostfrie rommet mellom bakken og snødekkets underside. Skogbunnens øverste lag med dødt gress, barnåler og løv inneholder masse insekter som ligger i dvale.

 Men det er likevel ikke temperaturen som er det største problemet for dyrene om vinteren, det er matmangelen, og aktive dyr trenger mer mat nå enn når det er varmt. Det kan også være vanskelig å ta seg fram i dyp snø for f.eks. hjortedyr med lange smale ben som går rett gjennom snøen, eller for de mindre dyrene som må grave seg gjennom store mengder snø på jakt etter mat. Å slukke tørsten med snø, kan også medføre stort energitap. Dyrene som lever her i Norge er godt tilpasset de stadig endrende årstidene, ved for eksempel å endre næringsvalg gjennom året. Vinteren er likevel en svært vanskelig årstid, og mange bukker under. Hvor mange som overlever varierer fra art til art.

 Mange dyr reiser når det blir kaldere og maten de lever av blir vanskelig å finne. De som er igjen får da mulighet til å velge seg de beste territoriene. De som har vandret må dermed ta til takke med de dårligste territoriene når de kommer tilbake på våren. Men har det vært en hard vinter, og mange bofaste dyr dør, vil flere av de vandrende dyrene få bedre territorier. De som har gode territorier får unger som har god tilgang til føde og har dermed større overlevelsesevne neste vinter.

Elgen

Pelsen til elgen består av tre til fem cm lange luftfylte hår, som hjelper på å isolere mot kulden om vinteren. Om vinteren hviler elgen det meste av døgnet, for å spare på kreftene. Den beiter kun tre-fire timer om dagen, til sammenligning beiter den 16 timer i april/mai. Elgku med kalv står øverst på den sosiale rangstigen blant elger. De får dermed tilgang til de beste beiteområdene, og arten sikres best mulig overlevelse. For å finne mat må elgen streife rundt, og spesielt når det er mye snø blir elgen tvunget ut på vandring. Det er bare elgku og kalv som går sammen, og allerede første vinter lærer kalven å finne den beste maten og de letteste trekkrutene. De lærer også å skille mellom virkelige og innbilte farer, slik at de ikke forbruker unødvendig energi.

Elgoksen feller geviret om vinteren, de yngste individene først og deretter de eldste. Mus livnærer seg på gevirene, og det er derfor du ikke så ofte finner disse i skogen. Gevirene er næringsrike og er fulle av vitaminer.

Endring av kroppstemperatur om vinteren

Noen dyr som pinnsvinet, bjørkemusa og flaggermusa går i dvale om vinteren. Da senkes både kroppstemperaturen og stoffskiftet betydelig, og energitapet blir minimalt. De greier seg på det de har fetet seg opp på i løpet av sommeren. Flaggermusen er ekstremisten blant disse, og det er funnet individer med deler av kroppen nedfryst. Det er trolig disse dyrenes vanskeligheter med å finne mat om vinteren som har gjort at de har utviklet denne måten å overleve vinteren på.

 Vekselsvarme dyr (dyr som har kroppstemperatur som endrer seg med omgivelsene) blir helt inaktive om vinteren, og går også i dvale. Amfibier som frosk og padde overvintrer nedgravd på bunnen av et tjern eller vann, krypdyr som hoggorm overvintrer gjerne i en steinrøys eller i et hulrom under bakken.

 Andre dyr som bjørn og grevling går ikke i dvale men i vintersøvn. De senker temperaturen i kroppen kun noen få grader, og sover derfor nokså lett.

Granmeisen kan senke temperaturen i kroppen på ekstra kalde netter, for å minke varmetapet. Ulempen med dette er at den blir tregere og mindre oppmerksom på farer.

Pinnsvinet

Pinnsvinet ligger i dvale hele vinteren.  I løpet av sommeren har den fetet seg opp, og under hele vinteren lever den på dette fettlageret. Når den skal gå i dvale graver den seg ned i en løvhaug eller jordhull. Den ruller seg sammen til en liten ball, og hjerterytmen synker fra 80 slag i minuttet til kun fire. Åndedrettet avtar fra 25 i minuttet til ett hvert femte minutt og kroppstemperaturen senkes fra 37 til ca ni grader. Kroppsfunksjonene settes dermed til et minimum, og pinnsvinet kan klare seg i flere måneder uten mat. Skulle det bli en veldig kaldt kan dyret regulere temperaturen i kroppen slik at den ikke blir for lav, men da forbruker den mer energi. Kommer kroppstemperaturen under fire-fem grader vil den dø. Blir det en veldig kald vinter kan reservene ta slutt, og pinnsvinet vekkes da fra dvalen og tvinges til å begi seg ut midt på vinteren for å lete etter mat. Når vinterdvalen er over vil kroppstemperaturen heve seg raskt samtidig som åndedrettet økes raskt på grunn av den økte forbrenningen. Pinnsvinets søvnperiode pleier i Sør-Norge å strekke seg fra november til april.

Dyr som går i dvale har mye av energien lagret i brunt fett. Dette tåler en lavere temperatur før det fryser enn hvitt fett. Pinnsvinhjertet kan derfor slå ned til +5 °C, mens menneskehjertet vil slutte ved +20 °C, da vi bare har hvitt fett. Det brune fettet forbrennes lettere enn det hvite, og har trolig stor betydning når dyret våkner fra dvalen. Pinnsvinet våkner av dvalen flere ganger i løpet av vinteren, og kan da være aktivt i et halvt til ett døgn før det sovner igjen. Dette er fordi stoffskiftet foregår også når dyret er i dvale, og dyret produserer derfor avfallsstoffer. Hvis ikke pinnsvinet får kvittet seg med urin, vil den risikere å dø av indre forgiftning. Disse oppvåkningsfasene forbruker mye energi, hele 80-90 % av total forbruk går med til disse oppvåkningsfasene i løpet av vinteren.


Back To Top